POENGET RØK RETT FØR SLUTT

Etter 86 minutter med fantastisk laginnsats, stort pågangsmot og mye vilje øynet man ett poeng mot LSK Kvinner. Den røk på et vidunderlig frisparkmål helt på tampen av oppgjøret.

Det ville kreve mye av alle. Å ta poeng mot LSK Kvinner er en vanskelig idrett, men Røa Dynamite Girls var uhyre nære for andre gang denne sesongen søndag ettermiddag.

Så nært, så nært

Den kollektive innsatsen var upåklagelig. Defensivt sto laget sterkt, var ryddige og leverte til 10/10 på det som var.

Anført av en råsterk Marita Holmen Iversen, nå tilbake etter litt smårusk og skade, og en ung, men stødig duo på midtbanen i Ragne Hagen Svastuen og Vilde Gullhaug Birkeli, la Dynamite Girls ingenting i mellom da en formsterk serieleder dro til Røabanen for å komme seg enda noen steg nærmere nytt seriegull.

For på Røabanen gis det ikke ved dørene. Det viste et Røa-lag som manglet kaptein Katrine Winnem Jørgensen med hodeskade, som også måtte se at både Ingrid Kvernvolden, matches tilbake i det stille, og Vilde Fjelldal, gikk av til pause.

På det tidspunktet hadde ingen av lagene skapt de helt store farlighetene. Der det florerte av dueller, både langs bakken og i luften, og tøffe taklinger, manglet den store sjansebonanzaen som disse oppgjørene gjerne byr på.

Det ble med dødballer og et og annet løst langskudd i begge retninger. Ingen stor beholdning, men det var mer enn nok til å sette igang neglebiting og «sitte-på-kanten-av-setet»-publikummet.

Fra et underholdningsstandpunkt hadde det lite, om ingenting, å si. For de 412 tilskuerne på Røabanen fikk en siste smakebit på sommerværet i 2019 og noe av det tetteste og tøffeste Toppserien har å by på.

Samme i andre omgang

Og de som trodde at lagene skulle gå tom for energi etter pause måtte tro om igjen.

Det var full pinne. Fra minutt 46 til minutt 90.

Og da var det også litt typisk at kampens eneste mål skulle komme etter et frispark, etter en periode der LSK Kvinner hadde bitt seg fast på Røas halvdel, spilt seg frem til et halvt dusin hjørnespark, og i det hele tatt lette etter den minste lille åpningen i Røa-forsvaret. Men den kom aldri.

Inntil 86 minutter var spilt. På dødball. Gjestene stilte seg opp på 30-35 meter, testet lykken og banket til. Rett i mål.

86 minutter med mange mil unnagjort, mange hundretalls taklinger, mange titalls tunge returløp. Hederlig, tappert og gjennomsolid. Allikevel sto det 0-1 da kampens dommer blåste av.

Og som Sindre Vian så presist formulerte det i sin etterkampssak på toppfotballkvinner.no: så kom «den uunngåelige bitterheten»…