KAMPEN SOM HADDE ALT, MEN SOM GA INGENTING

I 48 minutter hadde Røa Dynamite Girls hittil suverene LSK Kvinner i kne. Det man ikke trodde var mulig, var plutselig det. Drømmene og lengselen etter en ny cupfinale, klubbens niende, var i ferd med å realisere seg foran et folkehav av de sjeldne. Men så skjedde det som ikke skulle skje.

LSK Kvinner gjestet Røabanen uten å ha tapt i hjemlig serie eller cup på over ett år.  Uten et snev av respekt dundret Røa-maskineriet på rett fra avspark. Aggressivt, intensivt og ultradirekte fotball.

Og det skulle vise seg å være en suksessformel.

En pangåpning av de sjeldne
Med list og mot tok det ikke mer enn fattige 90 sekunder å sette en støkk i de gulkledde gjestene og deres tilreisende LSK-supportere.

Det regelrett kokte på Røa i etterkant av Rebecka Holums geniale pasning som fant det like geniale løpet til Line Holter på bakerste stolpe. 1-0, full jubel og en selvtillitsboost av episke proposjoner.

En gnist var tent ute på banen. På tribunen var stemningen allerede elektrisk.

Og i cupsemifinalens åpningskvarter kom Røa-angrepene i bølger, akkurat som de tunge vindkastene sørfra. Nøkkelen, som så ofte denne sesongen, var hurtig omstilling og mye bevegelse og løp i lengderetning, og nedover kantene. Og med vinden i ryggen gikk det unna for Dynamite Girls.

Bakrommet ute mot flankene, med Svava Ros Gudmundsdottir, Therese Sessy Åsland og Rebecka Holum i hovedrollene, bød på store muligheter. Allerede to minutter etter åpningsmålet til Line kunne Røa-jentene doblet ledelsen. Skremmeskuddet var fyrt av og varsellampene blinket rødt i de bakre rekker hos gjestene.

Men LSK Kvinner ville ikke være noe dårligere, og de var ikke ufarlige heller da en god LSK-periode fulgte. En rekke skudd ble fyrt av fra distanse, men enten sto kaptein Kirvil Schau Odden i veien eller så ble gjestenes avslutninger blåst over og utenfor.

For den nøytrale TV-titter må det hele ha vært et voldsomt underholdende skue, og for dem med rødt eller gult hjerte var kampen en heseblesende og fysisk tøff neglbiter.

Og den rødkledde delen av tribunen, dem var det en hel drøss av, fikk virkelig valuta for pengene. Omgangen var halvspilt da Svava utnyttet en forsvarsfeil hos gjestene, og la på til 2-0. Jubelscenene som fulgte påminnet undertegnede hva som gjør fotballen så vakker.

Den «umulige» snuoperasjonen
Og da Rebecka satte inn 3-0 kun sekunder etter at fløyta gikk for kampens andreomgang, ble det feiret som man allerede hadde vunnet cupfinalen.

Med en pangåpning av de sjeldne på begge(!) omgangene hadde man cupfinalebilletten så dypt i lommen at det ikke skulle være mulig å miste den.

En rask redusering, av den vakre varianten signert gjestenes venstreback, satte dog et lite støkk i Røa-jentene. I minuttene som så fulgte kunne man skimte høye skuldre og en snikende nervøsitet i Røa-laget. Det gjorde sitt til at gjestene tok stadig mer over og spilte vertene lavere og lavere.

Preget av stundens alvor, og for å ikke si tunge ben utover i omgang, klarte Røa-jentene aldri å mobilisere og omstille seg. Og etter vel 70 minutter rullet 3-2-scoringen til gjestenes Guro Reiten inn. Da var det plutselig kamp igjen.

Gjestenes bombardement av Røas sekstenmeter varte og rakk, men Røa-forsvaret sto i mot. Gang på gang.

Men så brast demningen. Fem minutter før full tid nikket cupens toppscorer, Sophie Roman Haug, inn sitt syvende mål i årets Norgesmesterskap og kampens sjette. 3-3 og like langt.

Det man trodde var en umulig snuoperasjonen hadde altså blitt en realitet.

Og flere mål ble det ikke. Ei heller i de påfølgende ekstraomgangene. Det hele skulle altså avgjøres ved straffesparkkonkurranse, akkurat som i kvartfinalen.

Men utfallet ble ikke det samme som mot Arna-Bjørnar. Med tre misser fra krittmerket, mot LSKs ene, var det over og ut for Røas drøm om ny cupfinale. Så nært, så nært i kampen som virkelig hadde alt, men som ga ingenting.

På vegne av klubb og spillere, tusen hjertelig takk til publikum og til frivillige. 512 mennesker på Røabanen i dag – en fenomenal folkefest! Det gjør alle oss i og rundt klubben stolte og glade!

Dere, som oss, fikk ikke det resultatet vi ønsket, men støtten og fremmøtet var eksemplarisk. Takk til dere som fulgte kampen fra sidelinjen, fra sofaen og på Facebook. Takk!

I tykt og tynt, heia Røa